Beskrivelse av Halim

Det er gutt, han er 15 år. Han bor i Sverige og handlingen skjer også der. Han har mistet moren sin og lever bare med faren sin. Han engasjerer seg veldig for arabisk kultur og hjemmelandet sitt Marokko. Faren hans prøver å integrere seg til Sverige, noe som Halim liker svært lite. Han snakker og skriver arabisk. Han tror og tenker at Marokko er langt bedre enn Sverige selv om han aldri har vært der før. Han er muslim og har sin egen tankegang, han vrir og vender på alt som skjer i verden til sin egen versjon. Selv om han klarer å skrive bra tradisjonelt Svensk så velger han bevisst å skrive Rinkeby-Svensk i dagboken sin for å identitisere den han egentlig er.

Mitt språk – Min bakgrunn

Gjennom min levetid har jeg slitet en del med bøying av tider, norsklæreren min på ungdomskolen har sakt at det kan skyldes bakgrunnen min. Morsmålet mitt er altså Vietnamesisk, og der har vi ingen gradbøying av tider. For å trekke fram et eksempel, så sier vi på Vietnamesisk at: i går sykler jeg, i dag sykler jeg, i morgen skal jeg sykler. Det høres kanskje veldig rart ut på norsk, men vi sier det samme ordet på alle tider.

Talemålet mitt har blitt rettet på ganske mange ganger gjennom oppveksten min. Blant annet at jeg sier en i stedet for et og i framfor på. Og i mange tilfeller så har jeg opplevd å utale ord eller og utrykk feil.

Som alle, så endrer jeg språk mitt i de tilpassede omgivelsene. Med venner så snakker jeg fritt fram og er på en måte meg selv. Jeg kan si og mene det jeg vil uten at noen skal reagere så kraftig på det. Mens, når mann er med foreldre, på besøk eller med ukjente. Så må mann på en måte være høflig og tenke før du sier noe som helst. Talemålet mitt har for det meste blitt påvirket av mine venner, om jeg hører et nytt ord eller en fengende setning så tar jeg det med meg videre og gjør det om til mitt eget språk.

I store deler av livet mitt så har jeg slitet en del med norsken min. Både skriftlig og muntlig. Språkutviklingen startet med at jeg gikk på Tøyen Barneskole fra 1.-slutten av 4. Klasse. Der var jeg en av de flinkeste i klassen og gjorde det ganske bra i følge læreren min. Så flyttet jeg til Stovner Barneskole. Her var alt vanskelig for meg, selv om jeg var en av de flinke på den forrige klassen min. Jeg måtte gå på en gruppe for de svakeste og som trengte mest hjelp i norsk og engelsk. Mens klasse kameratene mine hadde begynt med lesing i 2.klasse så hadde jeg fortsatt ”leke timer” på Tøyen. Jeg hadde ikke rørt en enste bok før jeg flyttet til Stovner. I gruppen for de svakeste måtte jeg bli i rundt 1-2 år før jeg kom meg opp i samme nivå som de i klassen min. Etter den tiden, takket være at jeg flyttet at språket mitt har utviklet seg på en positiv måte til den dagen i dag.